hits

oktober 2012

Klagetull

Like sikkert som at Statsbudsjettet legges frem hver høst er det at klager og kritikk følger etter. Det er en demokratisk rett å kunne klage, men det er ingen plikt. Ikke alltid er det noe grunnlag heller. Denne gangen var det ikke det. Å klage på dette Statsbudsjettet er tull.

Jeg skal begrense meg til å snakke om noe jeg har greie på, nemlig bil og finans. Der var det denne gangen ingenting å klage på. Budsjettet var sindig, ansvarlig og fornuftig. Og selv om ikke alt er optimalt – hva er vel det? – så har budsjettet stort sett en utvikling i riktig retning.

Men altså, like sikkert som at budsjettet blir lagt frem, like sikkert er det at noen med særinteresser klager. Da er det interessant å se spennet i kommentarene.

Noen kaller budsjettet for puslete, noen ser et fremtidsrettet budsjett. Noen ser et paradoks eller noe umoralsk i at en rød-grønn regjering gjør biler i 2-millioners klassen 50 eller 100.000 kroner billigere, samtidig som noen alminnelige familiebiler blir noen få tusenlapper dyrere.

Det må være lov å forvente at man løfter blikket.

Noen vil at vrakpanten skal kraftig opp. Det vil selvsagt også gi en kraftig økning i nybilsalget. Bilmarkedet i Norge går så det suser og vi trenger ikke noe som stimulerer til enda høyere bilsalg, som noen år senere vil gi en nedtur. Budsjettet er også nøytralt på volum. Bilavgiftene er i snitt omtrent uendret. Bra, tenker jeg da.

Så var det dette med diesel. Oslo kommune har skremt vettet av mange dieselbileiere. De truer med å nekte dem å kjøre på de kaldeste og mest forurensede dagene. Og er det noen gang du gjerne vil kjøre en varm bil kontra å stå og fryse og vente på en buss som ikke kommer så er det vel på de kalde dagene. Vår ferske, men dyktige, samferdselsminister har vel i praksis sagt at det ikke blir noe av. Likevel, diesel forurenser lokalt, det vet alle nå. Budsjettet gjør dieselbilene litt dyrere og bensinbilene, spesielt de som bruker lite bensin, litt billigere. Bra, tenker jeg.

Nå er jeg usedvanlig glad i fjell, natur, sjø og frisk luft og derfor blir jeg også glad når Regjerningen i selve tittelen på pressemeldingen om bilavgiftene skriver at ”miljøprofilen styrkes.” Det gjør de ved å legge en litt større andel av avgiften på utslipp og litt mindre andel på bilens hestekrefter som er en annen avgiftskomponent. Dette stimulerer til mer effektive motorer. Bra, tenker jeg for tredje gang. Jeg har et Kinderegg, og ingenting å klage på.

At det også betyr at motorsterke, luksuriøse og kostbare biler blir 50 eller kanskje opp mot 100.000 kroner billigere er ikke vesentlig. En bil til to millioner kroner har fortsatt nesten en million i avgift.

Jeg ser dette i stedet som å rette opp en feil som er blitt gjort tidligere hvor slike biler fikk mye høyere avgifter enn det var noen god grunn til.

 

Den ekstraordinært store dieselandelen vi fikk etter avgiftsomleggingen i 2007 var også uheldig, er de fleste enige om. Nå rettes det opp. Nok en feil som rettes opp er omregistreringsavgiften som nå settes kraftig ned. I alle fall kan ikke jeg se at det er riktig at det skal koste over 20.000 kroner å bytte eier på en nyere bil. Spesielt er nedgangen stor på varebiler, noe som bidrar positivt til et vel fungerende annenhåndsmarked.

Jeg kan kritisere folk for at de gjør feil, men ikke for at de tar ansvar og retter opp feil som er gjort tidligere.

Når jeg velger å se de store linjene ser jeg også at den gjennomsnittlige engangsavgiften for en ny personbil er omtrent på samme nivå som i 2002, mens selve bilen er sterkere, sikrere og bedre på alle måter. Og jeg ser at avgiften er vesentlig lavere enn i toppåret 2006. Om du ønsker å regne ut hva avgiften på din favorittbil er kan du gå til nettstedet bilnorge.no sin avgiftskalkulator.

Akkurat som i fjor er det ingen grunn til verken å gå i demonstrasjonstog, arrangere kjør-sakte-aksjoner, lage Facebook-grupper mot Regjering og Storting, eller å forsøke å score billige poeng på å kritisere et ansvarlig og sindig statsbudsjett.

Ansvarlige og sindige vil vi gjerne være i LeasePlan også. Kanskje er det derfor vi liker dette Statsbudsjettet. Å klage på det er tull.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Det er etterpå som gjelder

Kampen om ettermarkedet i bilbransjen hardner til. Å prøve å presse ut de uavhengige aktørene er imidlertid ingen god løsning, hverken for bransjen eller for kundene.

Biler er dyre, særlig sett fra et forbrukerståsted. Etter eiendom er dette sannsynligvis den største enkeltinvesteringen vi gjør gjennom livet – og det er ikke så veldig annerledes for en kommersiell virksomhet som er avhengig av biler i arbeidet.

Sett fra bilbransjens ståsted er verden imidlertid litt annerledes. Konkurransen er hard, teknologiutviklingen går raskt – og den koster – og marginene i både salgs- og produksjonsleddene blir stadig mindre. Da er det ikke rart at også bilprodusenter og importører og salgsleddet er interessert i det som skjer etter at bilen er solgt. Det er det nemlig store penger å tjene på. Et eksempel er bilglassmarkedet, som Mekonomen mener har en verdi på godt over en milliard kroner bare i Norge.

Utviklingen de siste årene har ført til større valgfrihet for kundene – spesielt i ettermarkedet – og en økt bevissthet rundt verdien av merke- og leverandøruavhengige aktører, som for eksempel LeasePlan. Men når krybben er tom, bites hestene. Nå vil forhandlere og importører sikre seg mer av ettermarkedet. Det er de selvfølgelig velkomne til å gjøre – men det bør ikke skje på bekostning av den valgfriheten forbrukerne har fått på 2000-tallet.

Ordningen med at også uavhengige verksteder skal kunne gjennomføre service er et viktig skritt på veien mot et velfungerende ettermarked. Men den er ikke uproblematisk; leverandørene og merkeverkstedene befinner seg i en maktposisjon som de må være oppmerksomme på – og sørge for at de ikke utnytter negativt. Og en ting er hva som står på papiret – noe annet er hva som formidles over disken til bileiere som i utgangspunktet er redde for å gjøre noe som svekker garantien eller sjansen til å få god hjelp hvis uhellet er ute.

Et eksempel er bilkjøperen (han finnes på ordentlig) som har gjennomført servicekontroll hos NAF de siste årene. Da partikkelfilteret måtte skiftes for noen måneder siden, var merkeverkstedet veldig tvilende til om den uavhengige kjeden som lå vegg i vegg med NAF, egentlig hadde byttet til riktig olje. Så la de til at alle kundene som ikke fulgte leverandørens serviceregime mistet rettet til veihjelp og leiebil ved problemer utenfor Norge. Resultatet var at de klarte å skape såpass mye usikkerhet at bileieren i disse dager leverer kjøretøyet inn til service – hos merkeverkstedet.

 

Et annet eksempel, fra en kollega denne gangen, illustrer også hvordan strategien med å skape usikkerhet rundt konkurrentenes evne til å ta vare på bilen din, raskt kan gi resultater. Det dreier seg om en produsent som har gjort versjonering av programvare i bilene til et tema. Argumentet mot å bytte fra merkeverkstedet til en uavhengig aktør, blir da at du får oppdateringene senere enn du eller ville ha fått, noe som selvfølgelig ikke er optimalt for bilholdet.

Det er viktig å understreke at ingen av disse eksemplene innebærer noe form for lovbrudd – men det er en hårfin balansegang før du befinner deg på feil side av Markedsføringsloven. Og det skal heller ikke så mye til før en del kunder føler at de indirekte blir tvunget til å gjøre valg som de egentlig ville ha gjort annerledes. Det tjener ikke leverandørene og merkene på i lengden, og det er ikke til kundens beste.

Jeg tror fremtiden, uavhengig av om du er knyttet til et merke eller ikke, er nødt til å være salg, service og leasing av biler på kundenes premisser. Fokuset må være et best mulig, enklest mulig og rimeligst mulig bilhold – uten skjulte agendaer eller bindinger. Det er det beste, og det tror jeg på.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff